Bevisvurdering i straffesak

Beviskravet hevet over enhver rimelig tvil styrer hele bevisvurderingen. Det er ikke nok at påtalemyndighetens versjon er mer sannsynlig enn tiltaltes – det skal ikke foreligge rimelige alternative forklaringer når materialet vurderes samlet.

Dette innebærer at bevisvurderingen må arbeide eksplisitt med alternative hypoteser. Hvis en alternativ forklaring er rimelig og materialet ikke kan utelukke den, kan beviskravet ikke anses oppfylt.

Hvert bevis vurderes først for seg. Et avhør, et teknisk funn, en vitneforklaring – hva bidrar det med, hvor sikkert er det, og hvilken usikkerhet ligger i det?

Deretter veies bevisføringen samlet. Spørsmålet er ikke hvor mange bevis som finnes, men hvor mye bevis som faktisk kreves for det som skal bevises i den enkelte saken.

En vanlig fallgruve er at flere bevis som til syvende og sist går tilbake på samme opplysning, regnes som selvstendige. Hvis tre vitner forteller om en hendelse, men samtlige bygger sin oppfatning på informasjon fra samme kilde, dreier det seg ikke om tre uavhengige bevis.

En annen er at tiltaltes forklaringsatferd tillegges betydning på en måte beviskravet ikke tillater. Fravær av en forklaring er ikke bevis.

LexActa.Cloud sporer opplysninger til kilden og bevisene, og viser hvilke påstander som understøtter tiltalebeslutningen. Verktøyet markerer når samme opplysning går igjen via ulike ledd, og når konklusjoner i etterforskningsdokumentene går lenger enn det underliggende materialet.

Resultatet er et strukturert kart som juristen bruker som utgangspunkt for sin egen bevisvurdering.